"Jeg heter L, 46 år og er mamma til S, 12 år. Jeg er fra sverige og har bodd og jobbet i Norge siden 2007 som lagermedarbeider, og har nå dobbelt statsborgerskap.

Jeg har visst om lenge at det er store miljøproblemer og en alvorlig klimakrise.

Jeg har sett at miljøorganisasjoner, politiske partier, forskere og privatpersoner har prøvd å gjøre noe i mange tiår... statseid media rapporterer om klimakrisen, fn rapporterer om klimakrisen... men at det blir lite til ingen …

[1/5]

… forandring...

Så jeg har følt håpløshet og har egentlig vært i daglig fornektelse om klimakrisen, der jeg ikke tar innover meg eller føler på konsekvensene som den kommer til å få, dette for å orke å leve et noenlunde bra liv.

2020 så såg jeg store demonstrasjoner i England av Extinction Rebellion der det ble brukt fredelig sivil ulydighet og det tentes et håp om at selv jeg kanskje kunne påvirke utgangen av klimakrisen gjennom fredelig sivil ulydighet, at vi kanskje …

[2/5]

… skulle kunne rekke det i tide alikevel, før vi når vippepunktene.

Jeg gikk en heldags 8 timers kurs i ikke voldelig direkte aksjon, som er et obligatorisk kurs man må ha gjennomgått før aksjon.

Der lærer man å de-eskalere, være bevisst på stemmeleie, kroppsspråk og å ikke utøve noe fysisk motstand mot politiet eller andre, annet enn å nekte å flytte seg på en vennlig måte. man lærer også om at man til enhver tid må flytte seg når det gjelder nødutganger og rømningsveier …

[3/5]

… eller om det er en ambulanse som skal frem.

Det er ubehagelig for meg og være i denne situasjonen i retten og i forhold til politiet på aksjoner og i forhold til bøter ekonomiskt og i forhold til venner og familie når de er uenige med meg, men enda mer ubehagelig kommer det å bli for sønnen min og de andre i kommende generasjoner som må utstå krig, kaos, ekstremvær, matusikkerhet og til og med død.

Det kan være ubekvemt og ubehagelig og forstyrrende når vi aksjonerer, …

[4/5]