De tungrodde.

Akkurat nu e det minst fire forskjellige blogginnlegg som sitt fast i fingran mine et sted, og det e jo litt uheldig, men sjøl om ett av nyttårsforsettan mine for året e å få tida til å gå saktere, så har det tydeligvis ikke innebært å også evne å bruke den tida bedre. Men året e jo ikke engang halvgjort, så æ har troa! (Mer på det enn nyttårsforsettet om å gå på date, i hvert fall.)

Æ va i Oslo og så forestillinga til Simone Grøtte på Operaen, det e jo passanes å nevne, siden forrige blogginnlegg også handla om en forestilling på Operaen. Æ likte den forrige bedre, men æ innser at mye av det handle om at æ ville se nokka anna enn det æ antar Simone Grøtte ville lage. Og det e det jo litt dumt å kritisere ho for. Æ likte kostyman, og satte veldig pris på bakveggen i scenografien, et slags lag på lag i tyll eller nokka som ligna, med noen påsydde mønstre i form av mer tyll. Særlig kostyman til de mannlige danseran hadde et fint koftepreg uten at det blei for påtrenganes eller at det føltes som det prøvde for hardt. Æ likte lydsporet, og æ likte veldig godt fortelleran og historian. Æ synes måten dem blei brukt på i dansen, med scenografien va tidvis ganske svak. Og æ har en veldig sterk følelse av å ha sett det grepet med en radio som fortellerstemme og rekvisitt danseran samhandle med før? Kanskje i en av hennes tidligere forestillinger?

Æ e ganske sikker på at æ har sett noen forestillinger av Simone Grøtte tidligere, men æ kan ikke huske kordan av dem, æ tror æ så Mannen som stoppet Hurtigruta? Det her føltes som en forestilling av Simone Grøtte, men ikke på en måte som nødvendigvis e en kompliment? For det e der problemet ligg, når problemet e mæ, og min aldeles personlige resepsjonsteori. Æ tenkte «Wow, stas, Simone Grøtte på Operaen, nu blir det level opp!», og så bare va det samme level om igjen. Kanskje med teknisk bedre dansera, ærlig talt forhåpentligvis med teknisk bedre dansera, siden dem jobbe på Operaen, men siden æ e mæ e jo den tekniske kompetansen demmes blant det minst interessante. Litt fordi æ like alt som e skakt og rart, og litt, skal æ ærlig innrømme, fordi æ ikke e i stand til å bedømme den tekniske kompetansen på danservis.

Opera og ballett og teknisk kompetent samtidsdans e nok blant de kunstfeltan kor æ stille svakest, og har dårligst forutsetning for å øke kompetansen min (særlig all den tid æ bare går på Operaen når dem vise fram nokka samisk, da kommer det til å ta sin tid å bygge opp kompetanse), så sjøl om æ av og til lar mæ imponere av bestanddeler av dansen, blir himmelfallen over alt dem får til, så skjer det bare unntaksvis. Og når forestillinga ellers da ikke helt treff, så går æ derfra og hviske (man e da høflig!) til den æ va på forestillinga med «… æ synes det va litt banalt?»

En av de tingan æ må minne mæsjøl på deprimeranes ofte i den her nye samtida kor også nordmenn har funnet ut at samiske kunstnera kan greier, e at ting ikke nødvendigvis e for mæ. Æ har sett på de her tingan i over tyve år, æ ønske mæ ting som ville fremmedgjøre mesteparten av publikum. Æ vet det. Og ting e ikke laga for å bare tilfredsstille mæ (heldigvis for alle andre, og egentlig mæ også, det kunne bli i overkant). Og det her e ikke en forestilling som e for mæ i tematikk, fordi tematikken e så velkjent at den føles oppbrukt. Men æ skjønne (æ sverge!) at den ikke e det når man e ikke-mæ, ikke-same, ikke-ka-enn-æ-e (men samtidig sier æ som Ani DiFranco syng et sted «I know I can’t be the only whatever-I-am in the room»). Det e samme innvendinga, om et på et ganske anna nivå, som æ hadde mot Nordland teaters nyeste stykke, Den stygge (som æ ellers likte godt!), på et tidspunkt bruke dem Radiohead sin «Creep» som lydspor, og den sangen e så død. Det e nokka med at den e litt for ny til å være en tidløs klassiker (æ ville neppe hatt samme innvendinga om en forestilling innehold en jazzklassiker, bare sukka «play it, Sam»), men for gammel, for velbrukt til å tilføre scenen det lydsporet den trengte (synes æ, æ vet ikke om folk e enig). Og sjøl om de konkrete stemman i forestillinga e ny, så e fortellingan gammel. Man kan ikke si at det blir for mye snakk om fornorskninga, tror æ egentlig, men det e det æ mene. Visst gjør det ondt når fortielser brister, men blir det øyeblikkelig interessant kunst av den grunn?

Æ tror folket sier ja. Men æ sier nei. (Flaks for mæ at salige Ibsen sier at minoriteten alltid har rett.) Så da danseran henta fram kaffekverna kvalte æ et gjesp, og da dem dansa rundt med en Radionette Kurér eller nokka som ligna himla æ litt med øyan. (Og så hang det nokka greier i taket som så litt ut som utedo laga av tøy, og æ va strengt tatt bare glad for at dem hang så høyt oppe at man kunne ignorere dem, for det skjønte æ ingenting av.) Men så va det øyeblikk, likevel, det va et bord der, firkanta og uinteressant, æ va strengt tatt mest bare overraska over at det ikke va et gammelt respatex-bord, men det va vel ikke plass til mange nok dansera under et sånt, men med en duk. Og på et tidspunkt brukte dem den duken i dansen, trakk den utover i hele sin bredde, den dekka omtrent hele scenegulvet, og da gispa æ litt, for det va så vakkert. Det va nokka i det øyeblikket, i topografien i duktrykket, med fargan, og med samspillet med den tidligere nevnte bakveggen, og fargan i kostyman til danseran, det fungerte. Men så måtte dem høre litt til på radioen, og danse rundt mens en ny stemme snakka om tre stammers møte og kordan språk folk snakka når dem skulle snakke hemmelig, og foreldre som nekte å lære ungan sine samisk, for ka skal dem med det. («Men Siri, du har aldri mista språket, du får ikke lov til å si sånt», og det kan hende du har et poeng, men se nu på kordan språk æ skriv på, ka vet du om nokka?)

Og det e dårlig gjort å synes at nokka e banalt fordi folk e treg og ikke har brukt hele livet sitt på å følge med på den samiske samtidskulturen, det e ikke nødvendigvis feil å lage nokka for et slags minste felles multiplum. Æ VET DET. Men æ forbehold mæ retten til å synes at det e kjedelig.

Lytte. Eller kunsten å leve et stille og poetisk liv

Æ va på poesifestival i en halv uke (og reiste sørover en hel dag før det), og æ vet ikke om det e ord igjen inni mæ (postnote tre timer seinere: DET va det åpenbart), for sjøl om programmet kanskje ikke va tettpakka time for time har det pakka sæ inn i mæ, time for time, etter fire dager i Hamar.

Æ har visst om poesifestivalen ganske lenge (ka slags nerd e du, kan man spørre, og svaret e en litteratur- og festivalnerd), men Hamar e langt unna og livet e fullt. Men da Kjersti (Bronken Senderud, som æ sitt i lyrikkutvalget med på fjerde året) for en stund siden nevnte at det va en samisk festivalpoet i år, og faren min etterhvert nevnte at han skulle avgårde, tenkte æ at joda, livet e fullt, men det e ganske kort også, så da kan man jo like godt gjøre sånt som virke gøy (ka synes du virke gøy, kan man spørre, og svaret e litteraturseminarer og poesiopplesninger) mens man kan, for om det e nokka verden treng mer av for tida e det sånt som virke gøy (bare spør Aristippos).

Så æ va på to dagers seminar om Synnøve Persens lyrikk og virke, og tenkte tanker æ ikke har tenkt før (sånn som «men om nynorsk e så fint i dikt koffor oversett vi all poesien vårres til bokmål?») og tanker æ har tenkt før (sånn som kor rart det e at man antar at en plassering av en poet i en samisk kontekst betyr at man ikke tenke ho har plass i verdenslitteraturen (ja hei hallo det va bare det at fordomman dine vises, for noen av oss har det samiske hatt en naturlig plass i alle verdens kunstformer ganske lenge, velkommen etter)), og himla litt med øyan av folk, samtidig som æ blei fylt med en glede æ kunne forklare av andre («om æ va blitt en akademiker, som æ e glad for at æ ikke blei, foreleste du på den måten æ hadde hatt lyst til å forelese»). Og innimellom og underveis der hang æ med Karen, som æ har kjent på internett kjempelenge men møtt på faktisk for første gang. Og så tenkte æ litt på kor hyggelig det hadde vært å drikke kaffe og snakke med Silje, og så ville tilfeldighetan det sånn at vi endte opp med akkurat det.

Og så droppa æ åpningsforestillinga for å spise middag med pappa, for han skulle reise på fredag, og det e så mye å snakke om med han bestandig, det e fint og flaks. Og æ tenkte på det, fordi han opptil flere ganger blei introdusert med «Harald Gaski har vært sentral i å bygge opp samisk litteraturteori som fag siden midten av åttitallet» og æ fikk så lyst til å rope ut «og mæ!» for når æ sier æ e min fars datter e det bestandig både spøkefullt og å legge kontekst til kontekst, for æ har glemt flere funfacts om samiske akademikera enn du noensinne har hørt. Han leda en samtale med Synnøve og Sollaug Sargon på fredag, og til og med på søndagen overhørte æ noen (som æ ikke tror visste at æ e min fars datter) snakke om for en fin samtale det hadde vært og kor flink han va.

På fredag droppa æ noen programposter for å møte Ingrid, som æ har kjent på internett ganske lenge men ikke møtt (og etterpå sa Ingrid at latteren min e søtere enn kaken til Kai og Mattis, og det e kompliment æ skal leve lenge på, det!), og så va æ på konsert med Georg Buljo og Per Willy Aaserud, og der havna æ, takket være Kjersti, i snakk med Camilla og [en anna] Ingrid. Og dokker vet den der greia kor du snakke med folk for første gang, men det føles ikke sånn? Sånn va det, og det va så fint. Konserten va også fin, æ tenkte på poenget som va nevnt under seminaret om at dáidda va et nylaga ord for å snakke om kunst som ikke va duodji, og æ tenkte på musikken til Georg Buljo som dáiddaluohti, for den e samisk og han e same, og det e joik, men også ikke på den måten man ser for sæ. Ikke at æ tror vi stadig treng nye termer for ting, men nokka må man jo tenke på. Det va en åpen mikrofon etter konserten, for dem som ville lese opp, og det va uventa fint (det e søndag kveld og hjernen min e tom, alt kommer til å være fint og ingen andre adjektiver, æ beklager). Det va ei som leste opp, som æ tror het Siri, som etter å ha lest opp lente sæ mot mæ i det ho gikk forbi og sa nokka til mæ. Æ nikka og svarte bekreftanes men æ har fortsatt ingen peiling på ka ho sa, men pytt (det her e en subtil missed connections-annonse, vær så snill å si ka enn det va du sa en gang til).

På lørdag skulle æ høre på ka definisjonen av poesi e, med to poeter, men det viste sæ at hjernen min nekta, så æ satt på Gravdahl (for et fint sted! For en deilig tiltro til verden å ha kafébord inne i bokhandelen før den e åpen, det gjorde mæ så varm om hjertet) og tenkte små tanker og skreiv små ord. Men æ hørte en samtale mellom Lill-Tove og Synnøve og æ va kanskje den i rommet som lærte minst av det, men det va en fin introduksjon og samtale. Så hørte æ Ingvild H. Rishøi lese rim for store og små, og blei sjarmert fra ende til annen. Det e så deilig når folk e både fjollate og flink!

Deretter spiste æ en tidlig middag for å være sikker på at æ ikke gikk glipp av feministisk kor, og det gjorde æ ikke – Aya Kanbar, Hilde Tobro og tidligere nevnte Kjersti leste (Eldrid Lunden måtte melde avbud, og det va synd, for æ hadde gleda mæ til å høre ho), Kjersti fra sin nye diktsamling som kommer snart, og den får æ jo ikke mene nokka om før vi har behandla den i utvalget, men æ satt og beit mæ i tunga mens ho leste for å ikke strigråte. Æ les jo uendelige mengder poesi for tida, og det va så deilig å få høre den, stort sett lest av forfatteren sjøl, de små trykkan på ord, dialektale vendinger som snik sæ inn, tempo og diksjon. Sjøl i et rom med mange andre e det nokka intimt i å bli lest for, særlig når det e et rom av folk som bryr sæ. Det va en liten festival, det va mange av de samme folkan overalt, ikke så breddfullt på alle arrangement – og æ kan skjønne det, på et vis, sjøl om æ også synes det e uforståelig (men alle har forskjellige ting som treff det vi bryr oss om, det e kanskje bare det at æ har så mye, æ renn over av brysæomhet…brysæømhet?).

Lørdagen blei avslutta med nordisk poesifest, med seks poeter som leste og Stian Omenås som spilte på omtrent alt mellom der, Synnøve va blant dem som leste, og etterpå nevnte ho at han minte om John Persen (onkelen hennes), og æ har hørt for lite på begge to, det vil æ gjøre mer av (det va rart og fint og spennanes, og æ sa det så vidt til Stian Omenås da han kom til hotellfrokosten i det æ gikk, æ klarte ikke la være, men æ fant feil ord og æ tror ikke det blei en kompliment han leve lenge på, men kæm som e velformulert før kirketid på en søndag). Det va et sidespor, for så vidt, for under seminaret va det en forelesning om lydboka kor boka Vindløs sti e slått sammen med lydverket Etc (eller Osv? Æ sitt på et fly uten dekning), og æ lærte for så vidt interessante ting om John Persen, men æ satt og irriterte mæ over at hen som foreleste ikke nevnte kordan slektsforholdet mellom de to e (e det et tegn på at du begynne å bli gammel og samisk, kan man spørre, og svaret e nok ja, kor e slektsboka), det virka som en fjollate forglemmelse, men kanskje det bare e norsk akademia? Forfatterens død og at komponisten e onkelen hennes e irrelevant, men om poeten har opplevd en vindløs sti e det ikke usannsynlig at komponisten har gått langs den samme, du skal legge kontekst til kontekst, men man må kanskje skjønne at den e der, først.

Ingen av de her ordan betyr nokka, ingen av dem sier det æ gjerne vil at dem skal si, det hjertet e fullt av slit fingran med å formulere, men på søndag satt æ på kirkebenken i Hamar domkirke, på poesigudstjenesten, kor prekenen va bytta ut med dikt (Kjersti leste Eldrid fordi Eldrid som nevnt måtte melde forfall), og det va fint, men det fineste va den lille babyen på raden foran mæ, som oppførte sæ så stille og rolig, gikk fra fang til fang på benkeraden, og som blei med på å synge på avslutningssalmen. Og så sjekka æ ut av hotellet, og gikk for å treffe Trude, som æ har kjent på internett en god stund men ikke møtt, og vi spiste kaffe og drakk kake og snakka om alt mulig og æ fikk en (hekla) sopp i gave og gikk derfra med hjertet fullt så æ spiste middag og henta kofferten og gikk til stasjonen og tenkte på kor heldig æ e. Og mens æ satt der kom en mann og stilte sæ opp rett foran mæ og i et halvt sekund tenkte æ «i all verden» før det viste sæ å være Knut, som æ har kjent på internett ganske lenge men aldri har møtt, og æ skulle til flyplassen og han til der han bor, så vi snakka sammen hele togturen og de drøye tre kvarteran gikk raskere enn man skulle tro tida kan gå en søndag ettermiddag når hjernen e tom og hjertet renn over

og det e så rart, på mange måter, å være så velsigna heldig, å møte så mange hjertevarme mennesker, å få lov til å finne så mange lyspunkt i en verden som blir mørkere på så mange vis. Og æ vet det e Rolf Jacobsen-dagene, men æ tenke nok mest på Hans Børli:
[…]
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at menneskene på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.

#detæTenkte #Hamar #Internettfolk #NordiskPoesifestival #RolfJacobsenDagene #samiskDetOgDet #SynnøvePersen