Følelsen av å komme ut fra kinoen på Sølvberget en mandag kveld og se at sykkelen min er borte fra stativet, er ubeskrivelig. Det gjør så vondt, hele kroppen skjelver og tårene spretter.
- Er det virkelig mulig at det fins mennesker som vil andre så vondt?
- Nei, tenker jeg, jeg må ha satt fra meg sykkelen et annet sted.
Det tar meg noen minutter, men jeg må bare innse det, sykkelen min er blitt stjålet. Som sjukepleier burde jeg vel ha sett mennesker i alle livets sjatteringer, men jeg tror aldri jeg har sett det mennesket som vil meg så vondt. Det er som om noen har kutta av meg en kroppsdel.

Og det er ikke det at jeg er naiv. Jeg låser sykkelen. Jeg tar av datamaskinen, jeg tar med meg batteriet, jeg tar med meg setetrekket. For hvem vil stjele en sykkel som på ingen måter kan brukes? Jeg har gjort alt rett, og likevel har noen klippet over låsen og trilla avgårde med en 27 kg tung godt brukt Scott-sykkel.
Hvem er det som gjør sånt?!

Jeg er en av disse som sykler til IKEA og bestiller sofa (det vil si, det var en seng sist gang), og får den hjemkjørt. Jeg er en av disse som sykler hele året her i Stavanger, regn, vind og snø. På de vakreste, varmeste soldagene, på de mest spektakulære fullmånekveldene. Jeg elsker å sykle til jobben klokka kvart på sju om morgenen og sykle hjem fra jobben klokka halv elleve om kvelden. Jeg triller sykkelen på båten til Tau og sykler til soppskogen eller Preikestolen. Jeg sykler til Solastranda, jeg sykler til møter, foredrag og biblioteket. Jeg er ei gammel dame og skal jeg holde ut i et fysisk krevende yrke må jeg passe på å holde meg i form.

Men nå? Nå skal jeg sitte i bilen morgen og kveld og se alle de andre som er så heldige at de kan sykle til jobbene sine.

Det skulle ikke vært lov å stjele sykler. Ikke fra sykepleiere, ikke fra gamle damer, ikke fra noen. Det skulle rett og slett vært forbudt å stjele sykler.
Jeg kjenner på akutt depresjon.

#sykkeltyveri #sykling